Etos, patos og logos

Etos handler om hvordan troverdigheten og overbevisningskraften etableres hos oss lesere når det kommer til forfatteren av teksten. Vi har for eksempel mer troverdighet til tekster som har blitt skrevet av professorer enn studenter, fordi det vi vet om fra før påvirker oss til en stor grad. Dette gjelder ikke bare gjennom selve teksten, men også i forhold til ting som ligger utenfor teksten. Men selv om forfatteren ikke har en status som viser at han er professor innen et tema, kan han fortsatt overbevise oss på måten han skriver på. Så det er ikke forfatterens troverdighet som skal overbevise oss, men måten han skriver og argumenterer på, selv om vi ofte heller mer mot det mest betryggende siden, at han har status og derfor virker troverdig. 

Patos er hvilke følelser forfatteren vekker eller prøver å vekke hos leseren og på hvilken måte han gjør det på. Han spiller her på ordvalget, oppbyggingen av setninger og selve teksten. Ikke bare det, men det spiller også på hvordan bilder han bruker for å skape en viss stemning, han kan også bruke forskjellige språk som også påvirker følelser og oppfatninger hos oss lesere hvor han da kan gjøre det lettere for å overbevise oss, noe som er selve hovedpoenget med retorikk, "kunsten å overbevise".


Det siste steget er logos, hvor man finner ut hvordan argumentet faktisk er bygd opp og hva slags argumenter han har brukt, for eksempel kritikk, anbefaling, å forsvare eller anklang. Vi ser også på om argumentasjonen i det hele tatt er holdbar eller ikke troverdig i det hele tatt. Om det er det siste er det selvfølgelig et dårlig forsøk på å overbevise noen
Logos skal alltid bestå av tre deler som virker sammen.

1.       Hovedsynspunktet – Hvordan saken fremstår som sak

2.       Holdbarhetsargumentene – Hva er det som gjør at saken står sterkt/svakt

3.       Relevansargumentet- hvor relevant argumentet egentlig er 

"Ein idiot på tur" i Kina

bildekilde

Karl Pilkington fra England bestemmer seg for å delta på reisen kollegene hans har satt opp for han, og denne gangen går turen til Kina og den kinesiske muren. Vi kan merke helt fra starten at han er veldig usikker på hvordan dette kommer til å gå ettersom han er ganske så fordomfull og kommer med kommentarer som viser hvor fast bestemt han er på at kulturen hans i England definitivt er den beste. Dette gjør at han har med seg mye bagasje og lite åpent sinn, noe som skaper fordommer og usikkerhet i den kulturen han nå skal delta i.

Karl har en viss forventning om at alle kineserne skal gjøre slik som i England. Dette kan vi merke ettersom at han synes det er respektløst når kineserne ikke smiler tilbake eller kan/snakker hans eget morsmål. Vi kan også se et eksempel på da han skal gå på den kinesiske muren for første gang da folkene presser seg frem, noe som han ser på som respektløst, men kineserne ser på som en vane sak, I noen situasjoner kan vi også se at han presser seg opp i sitt eget hjørne og ikke helt vet hvordan han skal oppføre seg i den kinesiske kulturen. Dette gir en dårlig start på reisen, og den blir ikke så mye bedre når han kommer på markedet og ser de flå levende padder og døde fisker i en bøtte med vann. Dette viser hvor stor forskjell det faktisk kan være på kulturene, og dette gjør han bare enda mer usikker og opplever dette som unormalt, selv om dette er en helt vanlig sak i den kinesiske kulturen.

bildekilde

Usikkerheten stopper heller ikke her, den fortsetter da Karl blir invitert til å få sin spådom. Han skylder på at det var kompisen hans som fikk han med på dette og at han selv ikke likte det, men når det kom til da han fikk selve spådommen skiftet han mening. Karl fikk et mer åpent sinn da døden kom inn i bildet og gjorde alt spåmannen sa han måtte, noe som tyder på hvor redd han faktisk er for døden. Han begynte å tilstå syndene sine og legge de på plasser som spåmannen sa han måtte. Etter denne hendelsen ble Karl også mer åpen til andre ting i kulturen, som f.eks. å spise padder, noe han ble tvunget til, men fortsatt gjorde.