Om en skulle dratt på feire til India hadde de ikke tenkt over hvor mye forskjeller det egentlig er når det kommer til andre ferieland. Man tenker jo selvfølgelig at det er forskjeller, men man opplever ikke det dagliglivet til en inder, noe Karl Pilkington gjorde. Helt fra han ankom India hadde han et sjokkert uttrykk festet til ansiktet sitt, og det ble ikke akkurat borte da han fortsatte reisen. Det kunne nesten se ut som at han hadde et kultursjokk. Dette kunne vi også se da han ble vist doene for første gang, hvor han begynte å beskrive hvordan han hadde det hjemme. Her var det åpenbart at han brukte etnosentrisme da han beskrev at doene hjemme i London var mye bedre enn i India.
For å kunne kommunisere med andre kulturer på en grei måte, må man ha interkulturell kompetanse, noe som han fikk mer av etterhvert. Du kunne se på starten at han var ganske så skeptisk til at inderne sov på gulvet, hadde åpne hull i gulvet som doer og hadde kuer som var hellige. Her måtte han få frem sin dynamiske kulturforståelse, noe som så ut til å være vanskelig for han siden denne kulturen var såpass annerledes enn hans egen.
Etter hvert som vi følger han gjennom India, merker vi hvor skeptisk og fordomsfull han egentlig er for andre kulturer. Et eksempel på dette er da han forlot et hotellrom han lå på, fordi det ikke var den standarden han var vant til. Han følte seg ubekvem og deretter bestemte seg for at han ikke skulle sove der. Det var først da jeg la merke til at han faktisk hadde lagt ifra seg kulturbrillene hjemme, og heller bestemte seg for å gjøre det på sin egen måte. Dette er noe som er upassende når man først skal besøke en helt ny kultur. Fordi det viktigste når man faktisk skal oppleve en ny kultur er å akseptere deres tradisonjer, levemåter, verdier og normer. Så her er det bare å ta på seg kulturbrillene.