tirsdag 28. april 2015

We should all be feminists

Den Nigerianske novelleforfatteren, Chimamanda Ngozi Adichie, er en av de i verden som stolt kaller seg en feminist. Da jeg først så denne videoen hvor hun holdt tale om dette temaet, feminisme, fanget det sterkt interesse, ikke bare fordi jeg ikke har hørt så mye om dette før, men fordi taleren selv var svært engasjert.

Chimamanda Adichie åpner talen med å fortelle om første gangen hun ble kalt en feminist. Videre forteller hun om senere hendelser og bygger seg oppover på tidslinjen. Hun avslutter med å fortelle om i dag, noe som viser at hun holder seg til en kronologisk rekkefølge hele veien.

Under hele talen kommer humoristiske sitater, setninger eller kommentarer til situasjonen eller hendelsen hun snakker om eller viser til. Hun ler alltid med publikum, men man kan se at de gangene hun ikke gjør det, må hun faktisk holde seg. Dette viser at hun gjør seg selv som en del av publikum og danner et "bånd". Hun bruker et enkelt språk hele veien og også enkle historier som vi alle kan forestille oss eller relatere til.Vi kan noen ganger underveis se at hun titter ned på notater hun har skrevet ned som manus, men merker etter hvert at hun ser mindre og mindre ned. Adichie henvender seg til kvinner som en "pyntegjenstand" for mannen flere ganger under den 30 minutter lange talen. Hun nevner at kvinner blir sett på som "sexobjekt" uten mannen ved sin side. Hun sier videre at hun forholder seg til feminisme i Nigeria eller Afrika generelt ettersom det er her hjertet hennes hører hjemme.

Videre i hoveddelen sammenlikner hun kvinner og men sine rettigheter og forskjeller i hverdagen. Hun argumenterer her veldig for kvinnene, noe som er logisk ettersom hun er feminist, og forsvarer kvinnene hele veien, Hun gir samfunnet kritikk for å ha oppdratt barn til å forskjellsbehandle kjønnene, for å oppdra barn til å mene og tro det samme som forrige generasjon som videre fører til kvinnediskriminering, hvert fall i deres kultur og for å oppdra gutter til å være maskuline og redde for svakhet. Taleren bruker i denne talen et poetisk språk til tider, men man merker alltid at hun snakker rett fra hjertet. Man finner noen elegante setninger som "du kan ha ambisjoner, men ikke for mange. Du kan bli suksessfull, men ikke for suksessfull, ellers kan du true mannen"

Det Adihice vil oppnå her er å gi publikum en oppvekker, en oppvekker som
Som publikum selv, føler jeg at hun vil gi oss en vekker og åpne øynene våre fordi det er mye verre enn det vi faktisk tror det er. Ettersom feminisme er forskjellig fra kultur til kultur oppfatter man dette annerledes, og siden hun tar utgangspunkt i Nigeria og Afrika er det er ganske stor forskjell fra det vi har i Norge og vil derfor komme litt bråere på for oss enn andre som har det på samme måte i kulturen deres.

Denne talen ble vel først og fremst kjent da den verdenskjente artisten Beyoncé tok med et utdrag av talen i sangen hennes "Flawless" som nå har 25,2 seere på youtube og brukt på mange av konsertene hennes. Ikke nok med det, men selve talen har også snart 2 millioner seere. Det at Beyoncé bruker dette i sangen hennes, vil jeg si får talen til å stå litt mer frem enn en del andre.

Hun deler både personlige erfaringer og andres erfaringer hun tidligere har hørt om. Dette får oss som er publikum til å bli mer kjent med temaet hun snakker om. Det at hun også snakker om noe hun har sterke meninger om får hun til å virke engasjert og interessert, noe som også påvirker publikum sterkt om de faktisk vil følge med eller ikke. Ingen vil vel høre på en uengasjert taler som ikke helt vet hva han snakker om.

kilder:
https://www.youtube.com/watch?v=hg3umXU_qWc

mandag 23. mars 2015

Etos, patos og logos


Etos handler om hvordan troverdigheten og overbevisningskraften etableres hos oss lesere når det kommer til forfatteren av teksten. Vi har for eksempel mer troverdighet til tekster som har blitt skrevet av professorer enn studenter, fordi det vi vet om fra før påvirker oss til en stor grad. Dette gjelder ikke bare gjennom selve teksten, men også i forhold til ting som ligger utenfor teksten. Men selv om forfatteren ikke har en status som viser at han er professor innen et tema, kan han fortsatt overbevise oss på måten han skriver på. Så det er ikke forfatterens troverdighet som skal overbevise oss, men måten han skriver og argumenterer på, selv om vi ofte heller mer mot det mest betryggende siden, at han har status og derfor virker troverdig. 

Patos er hvilke følelser forfatteren vekker eller prøver å vekke hos leseren og på hvilken måte han gjør det på. Han spiller her på ordvalget, oppbyggingen av setninger og selve teksten. Ikke bare det, men det spiller også på hvordan bilder han bruker for å skape en viss stemning, han kan også bruke forskjellige språk som også påvirker følelser og oppfatninger hos oss lesere hvor han da kan gjøre det lettere for å overbevise oss, noe som er selve hovedpoenget med retorikk, "kunsten å overbevise".


Det siste steget er logos, hvor man finner ut hvordan argumentet faktisk er bygd opp og hva slags argumenter han har brukt, for eksempel kritikk, anbefaling, å forsvare eller anklang. Vi ser også på om argumentasjonen i det hele tatt er holdbar eller ikke troverdig i det hele tatt. Om det er det siste er det selvfølgelig et dårlig forsøk på å overbevise noen
Logos skal alltid bestå av tre deler som virker sammen.
1.       Hovedsynspunktet – Hvordan saken fremstår som sak
2.       Holdbarhetsargumentene – Hva er det som gjør at saken står sterkt/svakt
3.       Relevansargumentet- hvor relevant argumentet egentlig er 


"Ein idiot på tur" i Kina



bildekilde

Karl Pilkington fra England bestemmer seg for å delta på reisen kollegene hans har satt opp for han, og denne gangen går turen til Kina og den kinesiske muren. Vi kan merke helt fra starten at han er veldig usikker på hvordan dette kommer til å gå ettersom han er ganske så fordomfull og kommer med kommentarer som viser hvor fast bestemt han er på at kulturen hans i England definitivt er den beste. Dette gjør at han har med seg mye bagasje og lite åpent sinn, noe som skaper fordommer og usikkerhet i den kulturen han nå skal delta i.

Karl har en viss forventning om at alle kineserne skal gjøre slik som i England. Dette kan vi merke ettersom at han synes det er respektløst når kineserne ikke smiler tilbake eller kan/snakker hans eget morsmål. Vi kan også se et eksempel på da han skal gå på den kinesiske muren for første gang da folkene presser seg frem, noe som han ser på som respektløst, men kineserne ser på som en vane sak, I noen situasjoner kan vi også se at han presser seg opp i sitt eget hjørne og ikke helt vet hvordan han skal oppføre seg i den kinesiske kulturen. Dette gir en dårlig start på reisen, og den blir ikke så mye bedre når han kommer på markedet og ser de flå levende padder og døde fisker i en bøtte med vann. Dette viser hvor stor forskjell det faktisk kan være på kulturene, og dette gjør han bare enda mer usikker og opplever dette som unormalt, selv om dette er en helt vanlig sak i den kinesiske kulturen.

bildekilde
Usikkerheten stopper heller ikke her, den fortsetter da Karl blir invitert til å få sin spådom. Han skylder på at det var kompisen hans som fikk han med på dette og at han selv ikke likte det, men når det kom til da han fikk selve spådommen skiftet han mening. Karl fikk et mer åpent sinn da døden kom inn i bildet og gjorde alt spåmannen sa han måtte, noe som tyder på hvor redd han faktisk er for døden. Han begynte å tilstå syndene sine og legge de på plasser som spåmannen sa han måtte. Etter denne hendelsen ble Karl også mer åpen til andre ting i kulturen, som f.eks. å spise padder, noe han ble tvunget til, men fortsatt gjorde.



søndag 18. januar 2015

Blogganalyse- annijor.blogg.no

Anniken Jørgensen, eller kjent som personen bak annijor.blogg.no, er en 18 år gammel jente fra Drammen. Anniken både beskriver seg selv og oppleves av leserne som en ærlig jente som skriver upyntete blogginlegg om livet hennes og andre hendelser. Dette er en av de få bloggerne som faktisk bruker bloggen sin for å oppnå noe, og ikke skriver bare for å vise alle sammen hvor "perfekt" livet deres er. Hun skriver mye om temaer som er aktuelle både for voksne men kanskje mest for oss hjelpesløse ungdomsjenter. Det kommer også innlegg hvor hun reklamerer og skriver om hverdagslivet hennes, noe som også kan gjøre bloggen mer interessant å lese for noen ettersom den da blir oppdatert hver dag, noen ganger også flere ganger om dagen.
bildekilde


I det siste året har det vært mye diskusjoner rundt akkurat denne bloggeren, Anniken Jørgensen. Hun har vært mye i media etter at hun var med i NRK sin tv-serie "sweatshop" hvor hun dro til Kambodsja for å se hvordan klærne fra kjeder som feks. H&M blir laget. Etter at hun kom hjem fra denne reisen brukte hun bloggen for å uttrykke hvor ille de faktisk blir behandlet og betalt. Etter at det første blogginnlegget ble postet stormet kommentarene inn og debatten var igang. Hun brukte bloggen for å oppnå en forandring for disse som jobbet i fabrikkene. Etter noen måneder var hun til og med i et møte med H&M. Hun fikk faktisk til en forandring i verden fordi hun brukte makten hun har fått gjennom blogging. Dette viser også at språket hun bruker i blogginnleggene er ganske så voksent og ordentlig, ellers ville hun aldri bli tatt så seriøst som hun har blitt.

bildet er tatt fra NRK sin tv-serie "sweatshop" 
 Jeg vil derfor ikke kalle henne en typisk "rosablogger" fordi Anniken har brukt blogg for å oppnå noe, og ikke for å vise frem alle de dyre klærne hun har, alle pengene hun tjener på bloggen eller hva hun har spist til middag. Men hun tar opp viktige saker vi nordmenn ikke tenker over kun fordi vi har det så bra som vi har det. Selv om hun også skriver om temaer som kjærlighet og kjærlighetssorg, hennes tunge tider osv. Dette er temaer vi alle kan kjenne oss igjen i, og også kanskje derfor vi både leser bloggen hennes og har respekt for henne som blogger. Man kan vel ikke akkurat si at det er lett å skrive om slike dype saker og deretter poste det slik at alle i hele verden kan lese om det.

Anniken bruker også bilder i bloggen slik at det ser ryddig og oversiktlig ut. Hun poster både bilder av seg selv (som vanlige bloggere) og bilder som viser hva hun har gjort i hverdagen o.l..  Anniken får bloggen sin til å se både ryddig og oversiktlig ut ved å bruke bilder hun selv redigerer, slik at de passer inn i bloggen og ikke får alt til å se rotete og uoversiktlig. Når det kommer til helheten på bloggen, så får hun den til å se profesjonell ut på måten oppsettet på bloggen er gjennomtenkt og satt opp.

Det som er bra med Anniken som blogger er at hun skriver veldig lineært, slik at vi ikke trenger å lese flere titalls setninger før hun faktisk kommer til poenget. Hun skriver også, som jeg tidligere nevnte, med et ganske så voksent språk noe som får oss til å ta henne seriøst. Jeg føler selv at jeg blir ganske overbevist og påvirket når jeg leser bloggen hennes, både fordi måten hun skriver på er ganske profesjonell. Dette kan gjøre det enklere for de fleste å lese, ettersom hun ikke bruker slang, dialekt og andre måter å skrive på slik at bare noen skjønner hva hun mener.

Som nevnt har denne bloggen allerede påvirket mange av oss nordmenn, kanskje fordi hun skriver såpass overbevisende eller kanskje også fordi hun er en person med mye makt ettersom hun er en "kjent" person. Men også kanskje fordi hun tar opp slike dagsaktuelle temaer og ikke skriver om de samme gamle temaene vi kan se alle andre bloggere også skrive om.
bildekilde

Alt i alt vil jeg si at Anniken er en blogger som bruker makten hun har fått av blogging på en positiv måte, hun bruker den ikke bare til å vise seg frem, men også til å påvirke leserne sine på en positiv måte. Selv om hun driver en av norges største blogger, så merker man det på måten hun opptrer og viser seg fram at hun ikke tar seg selv så høytidlig, noe som de andre "rosabloggerne" gjør. Dette er også en av grunnene til at jeg ikke vil kalle hun en "rosablogger".

Jeg ser på Anniken som en rollemodell og et forbilde, ettersom hun har oppnådd viktige ting gjennom en blogg, noe som faktisk er ganske krevende. Jeg kan vel ikke si at vi nordmenn er så lette å overbevise, så stae som vi er.

mandag 1. desember 2014

Ikke-verbal kommunikasjon i Youtubeklipp.

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i det samme youtubeklippet som jeg brukte det forrige blogginnlegget.

Her kan man se at Ellen er den som bruker mest kroppsspråk av disse to, det kan være fordi hun er eldre enn han og vet hvordan man skal bruke kroppsspråket riktig til hver sin tid. Man merker at Kai er litt nervøs i starten ettersom han driver og fikler med armbåndet han skal gi til Ellen.

Hun bruker også mimikk i starten når han skal gi hun armbåndet, her sier hun takk men viser på kroppspråket at hun synes det er litt rart. Hun bruker altså ironi ved å si noe men vise det motsatte. Samtidig viser hun interesse ved å virke ivrig på det han sier og sitter i en posisjon som viser dette. Kroppsholdningen viser også at hun er åpen for å høre på Kai både snakke og synge ettersom hun er rett i ryggen og sitter vendt mot samtalepartneren. Hun bruker sjeldent gester, men bruker de innimellom når hun skal spørre spørsmål. Dette kan få hun til å virke enda mer ivrig. Men Kai derimot bruker mye gester når han skal synge. Man kan også se på han hvor konsentrert han er fordi han lukker øynene og bruker mye gester.

Det er også kroppskontakt inne i bildet, ettersom han synger så begynner han å ta Ellen i hånden. De sitter også med litt avstand, men ikke så lang avstand at de må skrike til hverandre. Men ellers kan man også se at han er litt små forelsket i henne. De bruker klær med nøytrale farger, dette er gjennomtenkt slik at de ikke skal lyse opp skjermen.

fredag 28. november 2014

Forskjell på kroppsspråk mellom kvinner og menn.

Vi skal observere og eksperimentere personers "intimgrenser" i offentligheten og deretter se på deres reaksjoner via kroppsspråket. Vi skal både teste dette praktisk og ved å bruke intervjuer eller spørreundersøkelser. Problemstillingen vår er hvordan og hvorfor kjønnene reagerer forskjellig.

Gruppe: Simone, Mathilde og Tina

torsdag 6. november 2014

youtubeklipp.





I denne videoen bruker damen (Ellen) mye humor og ironi for at publikum og seerne skal le. Publikum ler også av gjesten på showet fordi han bytter mye mellom skriking og hvisking mens han både synger og snakker. Ellen bruker heller ikke mye slang, fordi dette er et internasjonalt program så må hun utelate all slangen slik at alle seerne skjønner hva hun sier og mener. Mens gjesten derimot bryr seg lite om dette og snakker på sin egen måte, noe som kan gjøre det litt vanskelig å skjønne hva han mener innimellom som kan føre til misforståelser, men siden han er såpass liten så blir dette akseptert og vi seere forventer ikke å forstå like mye av han som av Ellen. Det er heller ikke noe dialekt eller lokalkunnskap her, dette er fordi, som jeg sa tidligere, dette er et internasjonalt program, så om alle skal skjønne hva de på showet sier, så må de snakke så rent engelsk som mulig.

Programlederen, Ellen, snakker veldig innenfor den lineære modellen  fordi dette er et talkshow hvor de ikke har tid til snikksnakk og de må være rett på sak hele tiden. Det er jo selvfølgelig lov med litt snikksnakk innimellom hvis de skal prestere med humor eller ironi, men de har som regel ikke tid eller mulighet til dette.

Samtidig som hun snakker innenfor den lineære modellen, så teller også sløyfemodellen en del her. Omstendighetene rundt, som publikum, seere, presset med å være på 'et Tv-show som har flere millioner seere. Også det at Ellen skal prøve å være morsom hele tiden påvirker måten både hun og gjesten prater på.

Jeg er ikke helt sikker på hvor gjesten, eller kai, er fra. Men på engelsken hans kan det høres ut som at han kanskje har foreldre som ikke er amerikanske. Så det kan også være et snev av interkulturell kommunikasjon her. Selv om det ikke nevnes noe om andre kutlurer, tradisjoner osv.

Vi kan også merke det at forståelsen hans av turtaking er lite tilstede, men dette er forstålig siden han er såpass ung. Han venter noen ganger på sin tur til å snakke og noen ganger ikke. Dette kan jo også regnes som høflighet fordi han faktisk venter på sin tur, noen ganger. Det kan jo også ses på som uhøflig når han ikke gjør det, men samtidig så tenker vi igjen at han er såpass liten og ikke skjønner så mye av dette helt enda.